Kjære Raymond.
Takk for at jeg fikk muligheten til å kalle deg min venn. Jeg fikk aldri ordentlig fortalt deg hva ditt vennskap og våre turer sammen betydde for meg. Du var virkelig unik.
Aldri før har jeg truffet en person som ga så mye av seg selv, uten å forvente noe tilbake. Din raushet og din omsorg for de rundt deg sluttet aldri å overraske meg. Og du var kunnskapsrik. Kunnskapsrik og en fantastisk historieforteller. Å bare sitte på pontongen av båten din og lytte til dykkehistorier om heving av flyvrak i Hafrsfjord eller dykking etter gamle krigsminner i små fjellvann, ja det var en ren og skjær glede. Men det aller beste var bare det å løse de store verdensproblemene sammen med deg. Våre dykketurer involverte jo samtaler om alt til ingenting. Fra stort til smått. Og ikke sjeldent ble de avsluttet med to store smil og en cola-skål.
Jeg har tenkt mye på deg den siste drøye uka, og klarer ikke å forstå – annet enn at jeg kommer til å savne deg stort og at jeg aldri vil treffe en som deg igjen.
Jeg har også tenkt veldig mye på de flotte jentene dine du alltid snakket så mye om. Marianne, Anne-Lise og Othilia.
Jeg vet at ingen ord kan lindre den smerten dere tre og resten av den nærmeste familien nå føler, og jeg vet heller ikke helt hva jeg skal si – annet enn at det er mange som er med dere i tankene nå fremover og i savnet etter vår flotte venn. Han var virkelig enestående.
Måtte dine nærmeste og oss andre finne styrke og trøst i de flotte minnene du har gitt oss alle. Hvil i fred, kompis.