Kontakt administrator

Einar Hartvig Helland

13.02.1941 - 03.05.2017

Minneord om min far Einar Hartvig Helland

  Det har blitt stille i Tjeldveien 19 i Sandnes. Far sovnet inn 3. mai etter en periode med sykdom. Etter eget ønsket fikk han bo hjemme til det siste. Han visste tidlig i sykdomsforløpet at han hadde kort tid å leve og han forsonet seg med sin skjebne. Han så frem til å møte sin sønn Rune igjen.&nbsp;

  Far vokste opp på gård på Hellvik. De var 7 søsken. Det var trange kår, et hardt liv og barna måtte lære seg å jobbe tidlig. Far reiste ut på sjøen bare 14 år gammel. Han fant etterhvert ut at det var tømrer han ville bli og fikk tatt fagprøven og etterhvert også mesterprøven.&nbsp;

  Far giftet seg og fikk tilsammen 4 barn. Hans eldste sønn Rune døde tragisk etter brannskader fra en husbrann bare 21 år gammel.

  Far var gift i ca 24 år og senere også samboer i ca 22 år.&nbsp;

  <br />

  Vi barna representerer mye av det far var. Vi er hans fortid og hans fremtid. På den måten lever han videre.

  <br />

  Far var energisk, stolt og sta, sterk og bastant, engasjert og levende. Han var tilstede med hele spekteret av følelser. Det var noe som foregikk hele tiden - også når han sov med høye snorkelyder.&nbsp;

  <br />

  Jeg husker godt når han satt foran TV og så på fotball eller annen sport. Det var armer og bein, fekting og rop, hei og hå og kom an nå!.............Under spillefilmer måtte han ofte ut å gå seg en tur hvis det ble for spennende.&nbsp;

  <br />

  Far drog oss ut på lange skiturer. Tidlig opp.....kokte egg.....stikke stilongs..........Ja det var nok en del draing, armer og bein, hei og hå og kom han nå da også........men kosen var med og sekken til far var tung. I den hadde han bl.a. gryte til å koke poteter på bål. "Ingen middag uten poteter", som han sa......Så var det steking av pølser for oss ungene. Det var gleden og høydepunktet.

  <br />

  Det samme var det når vi var på lange fjellturer for å plukke blåbær og tyttebær. Far likte seg godt ute i naturen. Han nøt stillheten.&nbsp;

  <br />

  Far hadde alltid byggeprosjekter på gang. Det foregikk en planlegging hele tiden og da mest i hodet hans.......en kunne se det.......

  <br />

  Huset i Tjeldveien har til stadighet blitt forandret og fornyet. Han var ikke alltid like flink til å involevere oss i forkant. Det var ikke sjeldent vi ble vekket av hammerslag. ......Jeg husker godt når han skulle skifte ut vinduet i soverommet mitt i 2. etasje - klokken var 7 lørdag morgen. Far sto utenfor med hammer og sag og spurte om jeg var våken. Han lo godt.&nbsp;

  <br />

  Far ordnet alltid opp og visst og finne løsninger. Det året jeg ble 14 kjøpte far og mor hyttetomt på Tonstad. Tomten lå ulendt og vanskelig til, men far gjøv løs på prosjektet. Det var ikke mulig å frakte materialer med helikopter, så det var bare å begynne å bære. Vi ungene fikk reimer med løkke rundt nakken. Så gikk vi to og to og bar plank ned til tomta..........i regn og søle.......og det var igjen mye armer og bein, hei og hå og....."eg bur på en plass der så ingen kunne tru at nokon kunne bu.....".......stemmen til far bar langt……….Far selv bar ned 2 jøtul ovner på ryggen. Rune gikk bak å skjøv.

  <br />

  Far og Rune begynte byggingen 1. mai det året og hytta sto ferdig i løpet av sommeren.

  <br />

  Livet består av så mange øyeblikk. Et øyeblikk jeg minnes godt var å stå opp og spise frokost med far, søndag morgen. Det hendte vi satt der alene. Far hadde dekket på og kokt egg. Det var ikke alltid vi sa så mye......senere når jeg ble større og ville sove lenger, sto jeg gjerne opp og spiste frokost med han for så å legge meg igjen.&nbsp;

  <br />

  Far var opptatt av kvalitet og trygghet. Han jobbet hardt og ville at ungene skulle lykkes. Han fortalte med stolthet om sin egen barndom, men at det var vanskelige kår. Han ville at vi skulle ha det bedre.....Det var allikevel viktig for han å formidle at det var hardt arbeid som var nøkkelen. En skulle gjøre seg fortjent til det......Det gir gleden og godfølelsen.

  <br />

  Et veiskille blir det når Rune, hans sønn dør.....Det endrer så mye..........

  Far blir enda mer opptatt av at livet må leves til det fulle. "ingenting varer evig og gi gass", var noe han sa ofte.&nbsp;

  <br />

  Far var opptatt av barnebarna og var veldig glad for å se de. Det var mye tull og tøys, armer og bein, hei og hå.........

  <br />

  I tiden han var syk snakket han om hvor stolt han var av oss ungene. Han snakket mye om Rune og hvor vondt det var å miste han. "De tårene var så vonde", sa han. Han var overbevist om at de skulle møtes igjen…….

  Det vanket mange klemmer og vi fikk mange fine stunder sammen.&nbsp;……..Det var vondt å se min sterke far bli svakere og svakere. Vondt å se i øynene hans at han hadde det vondt. Det var godt å vite at han fikk det som han ville......å dø hjemme..........

  <br />

  FAR ELSKET LIVET!, men han forsonet seg med sin skjebne.&nbsp; Han sovnet inn tidlig morgen 3. mai. Familien fikk tatt farvel i rolige hjemlige omgivelser.

  <br />

  Bisettelsen fant sted 9. mai i Gand Kirke.&nbsp;

  &nbsp;

  Familien vil takke &nbsp;alle som var med å bidro til en fin seremoni i kirken.&nbsp;

  &nbsp;

  <br />

  Hvil i fred far. På gjensyn og hils til Rune.

  <br />

  Helle Kirsti&nbsp;

  &nbsp;

Det har blitt stille i Tjeldveien 19 i Sandnes. Far sovnet inn 3. mai etter en periode med sykdom. Etter eget ønsket fikk han bo hjemme til det siste. Han visste tidlig i sykdomsforløpet at han hadde kort tid å leve og han forsonet seg med sin skjebne. Han så frem til å møte sin sønn Rune igjen.  Far vokste opp på gård på Hellvik. De var 7 søsken. Det var trange kår, et hardt liv og barna måtte lære seg å jobbe tidlig. Far reiste ut på sjøen bare 14 år gammel. Han fant etterhvert ut at det var tømrer han ville bli og fikk tatt fagprøven og etterhvert også mesterprøven.  Far giftet seg og fikk tilsammen 4 barn. Hans eldste sønn Rune døde tragisk etter brannskader fra en husbrann bare 21 år gammel. Far var gift i ca 24 år og senere også samboer i ca 22 år.  Vi barna representerer mye av det far var. Vi er hans fortid og hans fremtid. På den måten lever han videre. Far var energisk, stolt og sta, sterk og bastant, engasjert og levende. Han var tilstede med hele spekteret av følelser. Det var noe som foregikk hele tiden - også når han sov med høye snorkelyder.  Jeg husker godt når han satt foran TV og så på fotball eller annen sport. Det var armer og bein, fekting og rop, hei og hå og kom an nå!.............Under spillefilmer måtte han ofte ut å gå seg en tur hvis det ble for spennende.  Far drog oss ut på lange skiturer. Tidlig opp.....kokte egg.....stikke stilongs..........Ja det var nok en del draing, armer og bein, hei og hå og kom han nå da også........men kosen var med og sekken til far var tung. I den hadde han bl.a. gryte til å koke poteter på bål. "Ingen middag uten poteter", som han sa......Så var det steking av pølser for oss ungene. Det var gleden og høydepunktet. Det samme var det når vi var på lange fjellturer for å plukke blåbær og tyttebær. Far likte seg godt ute i naturen. Han nøt stillheten.  Far hadde alltid byggeprosjekter på gang. Det foregikk en planlegging hele tiden og da mest i hodet hans.......en kunne se det....... Huset i Tjeldveien har til stadighet blitt forandret og fornyet. Han var ikke alltid like flink til å involevere oss i forkant. Det var ikke sjeldent vi ble vekket av hammerslag. ......Jeg husker godt når han skulle skifte ut vinduet i soverommet mitt i 2. etasje - klokken var 7 lørdag morgen. Far sto utenfor med hammer og sag og spurte om jeg var våken. Han lo godt.  Far ordnet alltid opp og visst og finne løsninger. Det året jeg ble 14 kjøpte far og mor hyttetomt på Tonstad. Tomten lå ulendt og vanskelig til, men far gjøv løs på prosjektet. Det var ikke mulig å frakte materialer med helikopter, så det var bare å begynne å bære. Vi ungene fikk reimer med løkke rundt nakken. Så gikk vi to og to og bar plank ned til tomta..........i regn og søle.......og det var igjen mye armer og bein, hei og hå og....."eg bur på en plass der så ingen kunne tru at nokon kunne bu.....".......stemmen til far bar langt……….Far selv bar ned 2 jøtul ovner på ryggen. Rune gikk bak å skjøv. Far og Rune begynte byggingen 1. mai det året og hytta sto ferdig i løpet av sommeren. Livet består av så mange øyeblikk. Et øyeblikk jeg minnes godt var å stå opp og spise frokost med far, søndag morgen. Det hendte vi satt der alene. Far hadde dekket på og kokt egg. Det var ikke alltid vi sa så mye......senere når jeg ble større og ville sove lenger, sto jeg gjerne opp og spiste frokost med han for så å legge meg igjen.  Far var opptatt av kvalitet og trygghet. Han jobbet hardt og ville at ungene skulle lykkes. Han fortalte med stolthet om sin egen barndom, men at det var vanskelige kår. Han ville at vi skulle ha det bedre.....Det var allikevel viktig for han å formidle at det var hardt arbeid som var nøkkelen. En skulle gjøre seg fortjent til det......Det gir gleden og godfølelsen. Et veiskille blir det når Rune, hans sønn dør.....Det endrer så mye.......... Far blir enda mer opptatt av at livet må leves til det fulle. "ingenting varer evig og gi gass", var noe han sa ofte.  Far var opptatt av barnebarna og var veldig glad for å se de. Det var mye tull og tøys, armer og bein, hei og hå......... I tiden han var syk snakket han om hvor stolt han var av oss ungene. Han snakket mye om Rune og hvor vondt det var å miste han. "De tårene var så vonde", sa han. Han var overbevist om at de skulle møtes igjen……. Det vanket mange klemmer og vi fikk mange fine stunder sammen. ……..Det var vondt å se min sterke far bli svakere og svakere. Vondt å se i øynene hans at han hadde det vondt. Det var godt å vite at han fikk det som han ville......å dø hjemme.......... FAR ELSKET LIVET!, men han forsonet seg med sin skjebne.  Han sovnet inn tidlig morgen 3. mai. Familien fikk tatt farvel i rolige hjemlige omgivelser. Bisettelsen fant sted 9. mai i Gand Kirke.    Familien vil takke  alle som var med å bidro til en fin seremoni i kirken.    Hvil i fred far. På gjensyn og hils til Rune. Helle Kirsti