Kjæreste Toril
Det er med stor sorg jeg fikk høre at du har trukket ditt siste pust, at livet ditt er over. Vi kan ikke snakke med deg mere, spørre deg til råds, og du kan ikke lenger fortelle oss hva du tenker. Du er ikke fysisk her, men du er her. I aller høyeste grad er du her. For det du allerede har sagt, det du allerede har gjort har satt spor. I meg og i mange, mange flere.
Jeg ble kjent med deg gjennom kommunikologi-nettverket, for 10-12 år siden. Vi sto for det samme og jeg var så heldig å få arbeide sammen med deg for det vi begge trodde på. Du var skarp. Du var klok. Du var sikker. Aldri har jeg hørt deg tvile på det du har ment, selv om noen ville sette det i tvil, gå imot det du sa. Å samarbeide med deg var lærerikt. Du hadde stor kunnskap og kompetanse som du villig delte. Og når det gjaldt arbeidet vi samarbeidet om leverte du alltid det du hadde lovet. Innen vårt felles område, metadisiplinen kommunikologi, var du lojal og åpen. Du ønsket så inderlig videreføring og stabilisering, dessverre fikk du ikke oppleve det.
Du utfordret også. Jeg var uheldig en gang, og brukte ordet handikappet, det gikk ikke upåaktet hen, og jeg tenker på deg, alltid, når jeg i dag sier funksjonsnedsettelse.
Du var opptatt av rettferdighet, og du ville ikke gi deg over og bli et offer. Jeg vet du mange ganger slet når vi i nettverket hadde satt opp møter med korte pauser mellom. Du klagde ikke høyt, men jeg vet at det kostet deg å stille opp på alt når du ble sliten. Vi forsto det ikke. Forhåpentligvis har du sådd frø slik at vi, og de som kommer etter, skjønner det etter hvert. At vi lærer å ta hensyn selv om vi ikke blir fortalt det direkte.
«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!» Du levde disse ordene.
Du kjempet for alle som blir sett på som annerledes, som blir holdt utenfor, som ikke var sterke nok til å kjempe selv. Det du har sagt og stått opp for lever videre. I meg og i alle de hundrevis av mennesker som kjente deg. Du var en foregangskvinne og du levde helt til det siste, opp til navnet ditt, Toril, Tordnende kamp. Det er mange som lover å kjempe videre i din ånd.
På vegne av meg selv og flere av våre kommunikollegaer lyser jeg fred over ditt minne.
Vi ble kjent via felles venner. Senere jobbet vi lenge sammen i Uloba. Først som kolleger i region 1, og senere i ulike avdelinger. Du har betydd svært mye for mennesker med funksjonsnedsettelser, med din kunnskap og ditt engasjement. En klar og tydelig stemme. Du bidro sterkt til at mange mennesker kunne leve sitt liv på egne premisser. Rettferdighet, frihet og likeverd er stikkord her. Vi skylder deg å fortsette de kampene du var i fronten for. Takk for alt du var. Du vil bli dypt savnet. Hvil i fred, venn og kollega.
Kjære Toril! Vi ble kjent med hverandre gjennom svømmingen på 80- tallet når vi var fjortiser. Det er mange fine minner, fra svømmestevner, overnattingsbesøk, karneval og vi sang din favorittlåt (fra den gang) Life is life av Opus for full hals! Tusen takk for alle gode minner og samtaler! Takk for alle kamper du har kjempet for oss andre! ❤ Hvil i fred, Toril! ❤ Vi lyser fred over ditt minne!