Dagny Elea Sunnarvik

TIL MINNE Dagny Elea Sunnarvik ble født 13.februar 1916 i Stavanger. Foreldrene hennes var Ellen og Daniel Medby. Hu vokste opp sammen med Arthur som var ett år yngre.   Det var tøft for et barn å vokse opp på denne tida. Som 11 åring hadde hun sommerjobb på hermetikkfabrikken hvor hun skar sild og la brisling for 5 øre boksen. Som 13 åring og ferdig med 7 årig skole, bar det videre til husposter både i Stavanger og Skudeneshavn. Hun jobbet  både på Mostun og på Matsalget på Strandkaien i Stavanger. Senere fikk hun jobb som kokke i Stavanger Håndverk og Industriforening. Her laget hun mat til store selskaper og arrangementer. Fortalte at hun pisket krem med hjulvisp til over 100 mann.   Hun var som en levende historiebok. Hun fortalte om livet i gamle Stavanger.- Om når høydepunktet på julaften var å få hver sin appelsin. -  Om hvordan det va å være ei ung jente i full jobb. - Om når krigen kom og det plutselig var tyskere hun måtte lage mat til. - Om fattigdom og sykdom, svermerier og stevnemøter. Hun hadde ingen filter når hu fortalte. - Om vekkelse i byen hvor køen sto langt bortover gata.  Historiene ble fortalt igjen og igjen, så de vil aldri bli glemt.     I 1953 giftet hun seg med Arvid Sunnarvik fra Eikefjord, - samme bygd som hennes mor kom fra. I 1957, 41 år gammel, ble hun endelig mor til en liten datter. De bygde hus på Tjensvoll og flyttet inn i 1960. Sorgen var stor da hun ble enke i 1964. Med nytt hus og en datter på 7 år ble det en tøff tid. Men mor ga ikke opp. Dette skulle hun klare. Med hjelp av familie og verdens beste nabo ble huset helt ferdig, og da Våland Sykehjem åpnet i 1966 fikk hun jobb som kjøkkenbestyrer. Her laget hun mat til hverdag og fest i 16 år, til hun gikk av med pensjon i 1982.   Nå begynte et nytt liv for mor. Flere måneder i året tilbragte hun i Sunnarvika. Der fant hun ro i sjel og sinn. Her hadde hun slekt og venner. Når resten av familien kom på ferie, var alltid sengene oppredd og middagen sto på bordet. Alltid fyr i ovnen, koselig og varmt når vi kom.  Det ble mange turer. Ikke mange 90-åringer som er med på fisketur på fjorden. Hun hadde sin siste tur til Sunnarvik som 98 åring og lengtet alltid tilbake.     Dagny ble svigermor i 1976, og hun ble veldig glad i svigersønnen sin. 4 barnebarn kom etterhvert og mor blei mormor til tre jenter og en gutt.   At hun skulle bli oldemor hadde hun aldri tenkt, og gleden var stor da det første oldebarnet ble født i 2006.  Etter henne kom det 3 gutter og til slutt ei lita jente som ble født i fjor. Et bonus oldebarn var hun også så heldig å få.   Ungene fikk et nært og godt forhold til mormor.  Hun var alltid der. Sto i vinduet og ventet når de kom hjem fra skolen og hadde alltid tid til dem. Først for barnebarna – nesten 30 år senere også for oldebarnet som vokste opp i samme hus som oldemor. Mor var barnevakt – først for barnebarn,  senere for oldebarn og dyr – helt til den siste uka.  «Barnevakt» skrev hun i almanakken sin i en alder av 98.     Mor var glad i familien sin, var raus og generøs. Delte med alle av det hun hadde.  Under spisebordet i stua hadde hun lego-krok der oldebarna koste seg når de kom på besøk. «De må bare få leka» sa hu alltid. I sofaen satt dukkene og bamsene på rad.  Hun stelte godt med de også.   Mor hadde omtanke for oss alle. Barnebarna forteller:  Når me kom på besøk sa hu  - kver einaste gang: «Å, der var du ja, eg har tenkt sånn på deg i dag» Det virka som hun tenkte på oss, adle sammen,  kver einaste dag.  Mormor var alltid opptatt av å varte opp,  og hu spurte alltid om det va någe hu kunne laga te. Og sa at me måtte bare ta akurat det me hadde lyst på». «Føl dokke som hjemme» sa hu alltid.   Mor laget mye god mat til oss. I mange år var koldtbord spesialiteten når noe skulle feires. Og skikkelige blødkaga måtte det vær – uten marsipanlokk.  Vi  vil alltid huske komlemiddagene hun inviterte til,  eller lammefrikase, oksestek  og grytepudding. – Julemiddagen hadde hun ansvaret for helt til hun var 94.  Helt til den siste tiden vartet hun opp med pannekaker, lapskaus eller tomatsuppe om noen ville ha det.   Men selv om mor var kokke og vant med ordentlig husmannskost, var hun åpen for det som var nytt. Hun takket ja til både grandiosa, pasta og taco når det ble servert, – men alt måtte ha tyttebærsyltetøy. Då smakte det godt.   Mor var opptatt av å ha det koselig rundt seg. Frokostbordet ble dekket med duk, servietter og levende lys hver eneste dag helt til det siste. Og hun koste seg ved kjøkkenvinduet mens hun så på fuglene og utsikten utover Stavanger. I vinduet og på bordet var det alltid fullt av blomster som hun stelte godt med. Man fant aldri en uoppredd seng eller oppvask på benken hos mor.  Og gikk det for lang tid mellom hver trappevask kunne me finne na i trappå med bøtte og klut – heilt fram til hun blei 100.    Hun gjemte på det meste av ting som jeg, barnebarna og nå oldebarna laget til henne.  Hun hadde en plass til alt.   Mor var veldig glad i hjemmet sitt. På sykehjem ville hun ikke. «Det er bare gamle og rotlete folk der,» sa hun. «Men må eg, så må eg» -Men hun slapp det, og bodde hjemme helt til den siste uka.   Mor var ung til sinns. Hun var med på all slags tøys og tull. Hun kunne kle seg ut, le og fjolla. Mottoet hennes var alltid  «man e aldri for gammale te å lera någe nytt».     En dag fikk vi servert pannekaker med masse eggeskall i. Mor hadde sett på tv at kokken der knekkte eggene med bare ei hånd og det måtte hun selvfølgelig prøve -  (men hun trengte nok litt mer øving på de eggå…..)     Rett før påsken, da hun nettopp hadde fylt 100, sa hun til barnebarnet sitt :” Eg må begynna å trena litt, for eg har fått så vondt i den eina hotfå”  “Tror det e ganske normalt når man e så gammale “ svarte barnebarnet.“ Men eg såg någe på tv, sa mor: Ein sånn maskin som man ligge å vippe opp og ner på, det såg så greit ut”  Men får vel ikje tak i ein sånn  nå i påsken uansett,  så hvis du kan setta ut ei riva te meg, så ska eg fiksa opp litt i hagen te du komme hjem,” avslutta hu med.   Så ung til sinns, - det var hun alltid.   Frem til hun var 98 år strikte hun ragger.  Hun har tryllet fram utallige par med fargerike ragger til familien, basarer og julemesser.  Hadde alltid et par på lur hvis noen trengte varme sokker.   Mor har hele livet hatt en nær og sterk tro som har gitt henne nye krefter i hverdagen. Hun satt ofte med hendene foldet. Hun hørte på kristen radio hver dag og helst søndagen gledet hun seg til. Leste og siterte vers fra Bibelenfor oss: «Som dine dager er skal din styrke være» og   «Forfra og bakfra omgir du meg, du legger din hånd på meg»   Hun har det meste av sitt liv vært medlem av Stavanger Baptistmenighet, og har alltid stelt godt med pastorene.   Mor feiret 102 års dagen sin 13. februar, med venner og familie, hun følte seg friskere enn på lenge. Så da hun ble innlagt på sykehus med betennelse i en fot – forsto hun ikke helt hvorfor.   I løpet av dagene på sykehuset ble hun tyngre i pusten og hun fikk vann i kroppen.  Men hun pratet og hadde fremdeles replikker på lur. Da vi gikk fra henne siste kvelden sa hun «Takk for besøket og takk for snyderiet - Dokke kunne i det minsta ha fått ei kopp kaffi.»   Nå ville hun prøve å sove litt.   En time senere ble familien tilkalt.  Mor døde på Stavanger Universitetsykehus natt til søndag 4. mars etter 4 dager på sykehuset. Hun sovnet med sine aller nærmeste rundt seg, til tonene av sangen hun var så glad i: «Han ger meg kärlek, han ger mig liv.Han kan förlåta og glømma.Nu ser jag himlen, han leder mig dit. Jesus skal henta mig hem.»   Denne sangen fremførte barnebarna i begravelsen.   Jeg lyser fred over mor sitt gode minne.