For nokså nøyaktig 2 år siden, da jeg var på Haukeland til behandling , traff jeg ei dame som også hadde hjernesvulst og som gikk gjennom akkurat samme behandling som meg ,samtidig som meg. Hun var også fra Klepp. Lite visste jeg at da vi delte taxi til Hus første gang at vi skulle holde kontakten 2 år etterpå. I taxien fortalte Elisabeth, som hun het, at hun hadde vært gjennom behandlingen før. Dette var hennes andre runde med stråling med cellegift. Første gang var for 10 år siden. I mellomtiden hadde hun hatt diverse misslykkede behandlinger. Jeg så og skjønte hvor tungt dette måtte være for henne, og forsikret henne om at dette skulle vi klare. Denne kampen skulle vi vinne. "Me gir oss ikkje!" Sa vi da vi skiltes i taxien. Under oppholdet på HuS møttes vi på vei til/fra behandlinger, vi bodde vedsiden av hverandre på sykehushotellet vi, sendte meldinger. Vi syns nok begge det var godt å ha en person rundt oss som virkelig forstod hvordan det var å være Oda eller Elisabeth akkurat da. Selv om familie og venner gjorde en god jobb, var det godt å ha en som gikk gjennom det samme, og som man kunne lene seg litt på. Jeg var under hele behandlingen utrolig imponert over Elisabeth. Som syk, er det naturlig å tenke på seg selv. Men Elisabeth, så god som hun er, ville tilbringe mest mulig av jula med familien, og valgte derfor å reise Klepp-Bergen hver dag for å både rekke stråling og jul med familie. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarte det. Jeg hadde nok med å komme meg fra strålelaben til sykehushotellet via rullestol. Den uovervinnelige godheten til Elisabeth overvant bivirkningene av behandlingen. Etter HuS hadde vi litt sporadisk kontakt. Men det jeg husker best er at hun stilte opp når jeg lå nede, selv om hun også lå nede. Da jeg var sengeliggende kom Elisabeth med godterier på døra til meg så jeg skulle ha noe godt i denne kjipe tida. Selv når hun ikke lengre kunne kjøre bil kom hun på døra og hilste på. Da hadde hun gått, og da snakker vi faktisk om et godt stykke å gå. Jeg blir så rørt og stolt av at noen har så stor godhet i seg.
Det var med et tungt hjerte at jeg søndag fikk vite at Elisabeth døde 24.11.2017, 39 år.
Jeg stusser alltid over når folk sier "tapte kampen mot kreften". Jeg vil si at Elisabeth kjempet tappert mot kreften. Selv om kroppen til Elisabeth ikke orket mer holdt Elisabeth deffinitivt løfte vi ga hverandre, og ga ikke opp uansett hvor tøft og hardt det ble for henne etter HuS. Enda mer behandlinger følgte og birkninger fulgte med, men Elisabeth holdt hodet oppe og mistet ikke motet. Jeg blir så inspirert ❤ Hvor fant hun kreftene og viljen fra En ting er sikkert at Elisabeth hadde et hjerte av gull Men den viljestyrken må være laget av noe sterkere materiale enn stål. Viljestyrke og pågangsmot av diamant kanskje Jeg er i allefall utrolig stolt av deg, Elisabeth Kvål, og det vet jeg vi er mange som er.
Hvil i fred, og takk for alt, min venn ❤
Jeg lover å kjempe videre
Vis mer
Vis mindre